Ballett. Det var jo det man gjorde når man ble stor. Jeg stilte ingen spørsmål ved det. Jeg ville gjøre det samme som mamma. Det var ikke et valg, men den naturlige veien å gå, sier Thea Breder. Nå har hun vært ansatt i Nasjonalballetten i sju år. Utdannelsen hennes startet da hun var fire.Storfamilien Gudim og Breder møtes i studio E på Operaen. Solen skinner skrått inn gjennom de store vinduene mot fjorden og øyene. Om et par timer er det ballettskoleelevene som skal ha klasse her. Sjef for skolen, Knut Breder (59), har forlatt kontorpulten sin litt lenger borti gangen og småprater med sin kjære Gro Gudim (56), nå ballettpedagog, tidligere solodanser i Nasjonalballetten. Broren Ketil (59), Operaens stjernedanser på 1980-­tallet, svinger inn døren. Det gjør også sønnen Gabriel på 14, som kommer rett fra Ruseløkka skole, der han går på ballettlinjen. Sammen med kusinen Thea skal han danse i Nasjonalballettens «A Swan Lake» på hovedscenen noen timer senere. Thea tar på seg et tyllskjørt beregnet for trening, tøyer rutinert slik at det blå håret faller over ansiktet.

For drøyt 50 år siden var det ingen i familien Gudim i Sarpsborg som hadde noe spesielt forhold til ballett. Faren til Gro og Ketil hadde ekstrajobb som scenearbeider på Folkets hus, og en gang hadde han med seg en ballettsko hjem etter en gjesteopptreden fra den berømte Bolsjoj-balletten. Om det var den vakre skoen med silkebånd, forestillingene barna fikk se eller alle dansefilmene med Fred Astaire og Ginger Rogers som gjorde det: Da Eldbjørgs ballettskole åpnet dørene midt på 60-tallet, meldte Gro seg med en gang. Broren Ketil var nysgjerrig, og da han var 14, begynte han også. Gro mener at det ene tok det andre. Nesten overrasket tok hun imot plass på elevskolen, Operaens heldags utdanningstilbud for klassiske dansere på 1970-tallet.Jeg var på riktig sted til riktig tid. Bakgrunnen min gjorde at jeg hadde et realistisk forhold til det. Jeg trodde liksom ikke at jeg skulle nå så langt. Før jeg begynte på Operaen, hadde jeg faktisk ikke sett en ballettforestilling her, sier Gro.

I de små prøvesalene ved Youngstorget møtte Gro offisersønnen Knut. Han hadde holdt på med sportsdans, men begynte på elevskolen som 17-åring. Sammen danset de mange år i Nasjonalballetten.Jeg begynte ekstremt sent, men jeg var glad i å danse og trene. Faren min var opptatt av om dette virkelig var et yrke. Var det noe å leve av? sier Knut, som har vært sjef for ballettskolen siden 1996.Noen ganger skjønner jeg ikke at de holder ut. De er sammen 90 prosent av tiden, sier Thea og ler. Hun begynte på Operaens ballettskole da hun var åtte år gammel. Da hadde hun holdt på med barnedans i et par år. Selv om foreldrene passet på at avisen lå på frokostbordet og var opptatt av andre impulser enn ballett, dreide det mest i livet seg om nettopp det; hvor langt kan man strekke beina, ryggen, anklene, hele kroppen. Hva kan mennesket få til i denne gamle franske kunstformen.Da jeg var 13, opponerte jeg veldig. Jeg var sist inn og først ut av timene. Jeg ville bare slutte, og var vel blitt utvist fra skolen om ikke foreldrene mine så at jeg hadde muligheter. Samtidig presset jeg meg selv, fordi jeg ikke ville skuffe dem. Men jeg tror at det har vært vanskelig for mamma og pappa å forstå hvor ille jeg syntes det var, for de hadde aldri selv kjent på prestasjons­presset, forteller Thea.