«når skal du lære?» og en påstand: «jeg bryr meg ikke om han lider» — «Meh nuh cyar if him hurt hurt hurt hurt hurt hurt.» Men hvem må «lære» hva? Snakker hun til ham eller til seg selv her? Eller blåser hun ut og «øver» på det hun vil si neste gang hun treffer ham, hvis hun tør?Det hele er svært forvirrende — og her ligger kanskje også det overordnede poenget: at det du tror du putter inn i et forhold, av arbeid, kjærlighet og regelrette forsøk på å dominere eller manipulere partneren, ikke nødvendigvis gir de resultatene du ønsker deg, fordi forvrengningen allerede er der i utgangspunktet — altså i deg.

Se bare på førsteverset, som åpner med en skarp anklage om at han ikke lenger tenner henne seksuelt: «Dry! Me a desert him!» — fulgt av påstanden om at hun allerede har jobbet altfor mye for dette forholdet: «you know I dealt with you the nicest», mens han har tatt hennes kjærlighet for gitt. Så snur det igjen, idet kravene hun har stilt til ham, om enn bare for seg selv, kommer til uttrykk: «All that I wanted from you was to give me /Something that I never had / Something that you’ve never seen / Something that you’ve never been!» Lykke til, kjære!At hele monologen er imaginær antydes av at verset avsluttes med en oppvåkning: «But then I wake up and act like nothing’s wrong.» Og i neste vers trygler hun ham om å bli hos henne: «Beg you something, please / Baby don’t you leave!» Slik går det, hit og dit mellom ulike posisjoner, ulike betydninger, og vi er aldri helt sikre på hvor vi er. Har hun faktisk tenkt å forlate ham? Har han kanskje rett i at hun trenger å jobbe med seg selv? Eller har han kuet henne inntil et punkt der hun bare kan fantasere om å gjøre opprør?

Og hvordan skal vi forstå hovedmotivet her, altså arbeidet? Når Drake kommer inn, synger han om hun må bli ferdig på jobben så hun kan komme til ham. Men denne forståelsen av arbeidet som «lønnsarbeid» synes å være på kollisjonskurs med de typene arbeid hun tilsynelatende synger om: å arbeide med forholdet og å arbeide med seg selv. Er ikke også monologen hennes et slags arbeid, en be-arbeiding av vanskelige, motstridende følelser som hun selv kanskje ikke har helt klart for seg? Og ligner ikke dette også en av de arbeidsoppgavene vi tillegger kunsten: å gi form til de delene av tanke- og følelseslivet vi ikke har direkte kontroll over eller tilgang til, og løfte dem frem for oss slik at vi kan se dem i et annet lys — gjerne når vi er minst forberedt på det? Kunsten skal ikke prøve å overbevise oss om noe som helst, men være interesseløs, skrev Immanuel Kant, for bare når den virker unyttig, kan den gjøre sitt egentlige arbeid, som er å være kunst, altså skjønn.