Hun lå en morgen og strøk og koste med den ene datteren sin da datteren utbrøt: «Mamma, det stikker og prikker i hele kroppen, og hendene dine er glovarme.» Jeg kjente denne prikkingen og stikkingen hun snakket om. Og skjønte at det var en form for energi som kom fra meg. Familien ble prøvekaniner for evnene. Hun ble nysgjerrig på hva dette var, og om hun kunne bruke det til noe.Jeg testet det ut på den andre datteren min, og Dagfinn som har en vond skulder og hofte, og tidvis urolig mage, og han kjenner varmen og at han blir bedre. «Du har fått varme hender,» sa Dagfinn til meg. Jøss, så fint da, tenkte jeg. Det som skjer når Mona tar på meg, er at jeg kjenner varmen fra henne og en kribling i kroppen. Det er vanskelig å forklare, men det hjelper, forklarer Dagfinn.

Like oppunder jul 2012 skulle Mona ut og handle julegaver. Hun var innom en butikk hvor hun kjente dem som jobbet der, og fikk vite at hun ene kanskje hadde fått struma. Vi gikk på bakrommet, der jeg holdt henne på brystet og på ryggen. Da jeg tok vekk hånden min fra ryggen hennes, så jeg håndavtrykket mitt i rødt. Håndavtrykket satt igjen lenge etterpå, og hun følte det. En annen gang var det en kamerat som nettopp hadde operert nesen og var tett, som fikk erfare hva hendene til Mona kunne gjøre. Han var først veldig skeptisk. Jeg holdt ham på brystet og på skulderen, og plutselig kjente han at det løsnet. Siden jeg først var i gang, spurte han om jeg ikke kunne holde litt på et vondt kne. Etter en stund reiste han seg opp, bøyde seg ned og sa: «Vet du, Mona, dette har ikke jeg klart på mange år.»

Mona kaller evnene sine for en gave, og er takknemlig for denne muligheten. Jeg ser, basert på dem jeg har hjulpet, at dette fungerer. Jeg kan aldri garantere noe, men ingen blir verre etter å ha vært hos meg. Dette er både spennende og rart, fordi jeg ikke kan forklare hva som skjer. Dagfinn er de siste årene bare blitt sterkere, som et resultat av iherdig trening og kampvilje. Han gir ikke opp, og ikke Mona heller. For kort tid siden sto han oppreist, med god støtte fra Mona. Framskrittene til Dagfinn er fenomenale. Dette gjør at jeg kan si og tro at han vil gå igjen, noe som er hans største mål. Når folk mener at jeg har det så tøft, blir jeg nesten irritert. Vi har et rikt, vanlig familieliv. Men det vi har opplevd, har fått oss til å reflektere over at det å stå opp om morgenen er en gave.