Vi er glade for å kunne kjøpe en ny, lettere iPad, og merker ikke de over 80 kiloene med CO2 som har blitt sendt ut i atmosfæren fra kinesisk kullkraft og industri under produksjonen. Ødeleggelsene blir fjernere og mer komplekse, både i tid og rom, jo rikere vi blir. Gandhi sa det best: verden er rik nok til å dekke alles behov, men ikke til å dekke alles grådighet.

Vi trenger vonde drømmer. Vi burde drømme om tørkekatastrofer i Sahel, oversvømmelser i Gudbrandsdalen, skogbranner i California, tyfoner som hamrer mot Filippinene, norske fjell uten snøhetter eller isbreer, visne avlinger i Australia, tørre brønner i India, utallige veier i Bangladesh som ikke lenger går noen steder, men abrupt synker ned i havet, mot stedet det en gang lå en landsby.Vi burde drømme om hundrevis av millioner som kastes ut i sult, og utallige mennesker på vandring mot de stedene som tilbyr trygghet og stabilitet på en jordklode der ingenting er til å kjenne igjen lenger.

Når vi våkner opp, svette og redde fra disse drømmene, bør vi ikke bare være glade for at det ikke er her, og ikke i dag, og så gå ut på juleshopping som ingenting.Den unge kongen til Oscar Wilde innser at han ikke kan godta å krones i lidelsens regalier. Han flykter fra slottet for å vandre i skogen i de samme fattigslige gjeterklærne han vokste opp i. Han blir lagt for hat av adelsmennene, av prestene og av alle de som frykter at samfunnsordenen vil bryte sammen dersom kongen ikke ter seg som en konge, med krone, kappe og septer.